torsdag 24. september 2009

Tragedie på Skreia

Her kunne jeg spekulert i det vide og brede om hva som kunne vært gjort anderledes, og hvem som har skylda for denne tragiske hendelsen. Men det skal jeg ikke. Denne gangen handler det om det lille stedet jeg kommer fra. Og jeg må si at det er litt rart å tenke på at slike ting faktisk kan skje, selv på lille Skreia. Like ved ungdomsskolen jeg gikk på. Bildet av Skreiahallen, der jeg spilte håndball i flere år, gir inntrykk. Slikt skal jo ikke skje.

Skreia har ca. 1300 innbyggere og selvsagt kjenner alle noen som kjenner noen, som på et eller annet vis er enten i slekt eller nære venner av familien. Derfor vil jeg ikke skrive noe som kan såre noen, på noe vis.

Jeg vil bare kondolere.
Skrevet av Marte kl. 22:00
Reaksjoner: 
Etiketter:

2 kommentarer:

Anonym sa...

Ja, at dette er en tragedie er det ikke vanskelig å enes om. Vanskeligere er det å laste bestemte personer - enten det er politi eller psykiatrien. Og vi må kunne ha flere tanker i hodet på en gang.
Norge er et land hvor selvbestemmelsesretten holdes høyt - svært høyt. Som pårørende i psykiatrien, vet jeg at dette er en av de vanskelige tingene å forholde seg til; også for fagmiljøet. Det er høy terskel for å kunne tvangsinnlegge mennesker i Norge, noen arbeider sogar for å fjerne muligheten helt. De mener det bryter med menneskerettighetene.
Det er også en kjent sak at mange psykisk syke er flinke til å skjule hvor syke de er - i allfall i en kort periode. Hvis de ikke vil legges inn på sykehus, "spiller" de den tiden de er under observasjon for å unngå innleggelse ved hjelp av tvang. Da er det lite noen kan gjøre. For å få bukt med dette, må lovverket og holdninger endres. Når man diskuterer tvangsbruk er det viktig å ha med seg at svært mange av de syke, skjønner ikke selv at de er syke og trenger hjelp, men de har sine rettigheter i behold. Det er mange som skriker og roper høyt om tvangsmisbruk hvis noen tvangsinnlegges, dette er også et dillemma for helsevesenet. Noen velger sågar å gå til sak mot helsevesentet for det de mener at de ikke skulle vært tvangsinnlagt.
Det som burde endres er rutinene rundt det å få hjelp. I det tilfelle som er aktuelt i denne saken, burde det vært slik at Abrahamsen når han traff han, kunne tatt han med til nærmeste sykehus/helsehjelp og fått hjelp der og da. Da var han motivert slik jeg har skjønt, den motivasjonen kan gå fort over.
Og så burde det være en lov mot at psykisk syke mennesker skal kunne disponere våpen.'

11:20 25. september 2009
Inger-Marit sa...

Syns innlegget ditt var veldig fint, Marte. Je og syns - særlig når det gjeld en hendelse så nær oss på mange måter - at det er viktig å ta ting i riktig rekkefølge. Sjølsagt er dette med psykiatri og behandling og oppfølging av politiet viktig. Men je syns på en måte at en av hensyn til både pårørende, venner og hendelsen i seg sjøl kan tillate et par dager med stille respekt og medfølelse før en går altfor høyt og hardt ut med skyldfordeling til høyre og venstre.

13:50 25. september 2009

Legg inn en kommentar